22 april 2007

Berlin og postmodernismen

Tilbake i Berlin. Denne gongen på helgatur, som turistar. Det fyrste ein gjorde, etter å ha teke bana frå Schønefeld-flyplassen, var å finne hotellet, dvs. Hotel-Pension Funk i Fasanenstrasse, rett ved Ku´dam. Ikkje så verst val; jugendstil, høgt under taket, flotte raude roser i tapeten som matsjar skjørtet sambuaren skaffa seg. Den danske stumfilstjerna Asta Nielsen budde forresten i husværet i 1931–37, og ein kunne studere bilete av henne i korridoren eller den stilige matstova. Elles er jo ikkje Ku´dam det mest interessante området å vere i når ein ikkje er så kjøpegal. Og når Hedda Gabler på Schaubühne am Lehniner Platz (i Ku´dam) var utseld, kva skulle ein då finne på? Såleis vart Mitte og Prenzlauer Berg meir frekventert. Ein liten tur til Kreuzberg og Dieffenbachstrasse, der ein budde hausten 2005, vart det òg tid til. I Kreuzberg har tida tida stille. Det var som om ein berre var vekke ein times tid og så kom tilbake, for dei same folka var der og gjorde nett det same dei gjorde sist. Hyggeleg nok det, og det var avslappande på utekafe under lauvtre, medan ein las i "Herr Lehmann" (Sven Regener). Men der kom ei snikande kjensle av at oppheldt ein seg her lenger, kom ein til å gå i eitt med det stillegåande. Det var på tide å gå vidare.

I Deutsches Historisches Museum vart to utstillingar vitja: ei om daglegliv i DDR og ei om kunst og propagande i strid mellom statar 1930–45. I den siste utstillinga vart utviklinga i Italia, Tyskland, Sovjetunionen og USA sett opp mot kvarandre. Men desse regima er jo ikkje jamførbare. Roosevelt er ikkje som Stalin, Hitler eller Missolini. "New Deal" gav jo nettopp rom for t.d. mangfald i kulturlivet gjennom å subsidiere kunstnarar. Naturlegvis var der eit propagandaelement i "New Deal", men det vert heilt feil å jamføre det elementet med fascismen. Samtidig gir ei slik utstilling støtte til den ideologiproduksjonen som rår i Bush-USA, nemleg at ideologien om at "New Deal" og velferdspolitikk er lik fascisme. Det illustrerer i sin tur problemet med postmodernistisk historiepedagogikk og postmodernismen generelt.

Ingen kommentarer: